Til Anna.

Jeg fant noe magisk.
Det var så unikt og spesielt at jeg stirret lenge og langt ned i hatten.
Hallo? Ropte jeg, det var ikke noe ekko.
Det var litt for mørkt så jeg turte ikke stikke hånden nedi.
Men det var noe der.

Over den hvite broen som gynger, og under det store treet bor det en magiker.
Jeg satte hatten på en tralle, hatten hadde vokst men den var ikke tung.
Det ene forhjulet levde sitt eget liv, men med nok kraft fulgte det etter de andre.

Ved broen satt det et pinnsvin.
Hva har du i hatten? spurte hun.
Jeg vet ikke, svarte jeg.
Pinnsvinet tok en tagg fra vinterkåpen sin og kastet den opp i hatten.
Hatten krympet.

Med hatten i lommen forlot jeg trallen, pinnsvinet vinket og jeg vinket tilbake.

Ved slutten av broen var den en stor røyksky.
I blinde gynget jeg opp og ned i takt med broen, helt til det kom grus under føttene.

Under treet satt magikeren og røkte pipe.
Jeg tok hatten ut av lommen og satte den ytterst på håndflaten.
Hva har du i hatten? spurte han.
Jeg vet ikke, svarte jeg.
Magikeren satte hatten på sin lillefinger.
Han studerte den nøye og tittet ettertenksomt en stund før han blåste ut all røyken han hadde trukket ut fra pipen sin.
Den slynget seg rundt hatten.
Fra hatten kom det et lite brøl.
Kast det i havet sa magikeren.

Imellom store berg, oppe på en bakketopp, der bor det en løvetemmer.
Jeg la hatten bak øret og tok 21 bussen.
Uten en eneste mynt kjørte jeg igjennom hele byen, forbi alle de høye hus.

På bunnen av bakketoppen satt det et ekorn.
Hva har du bak øret? Spurte hun.
Jeg vet ikke, svarte jeg.
Bare det ikke er en rev.
Jeg tror ikke det, svarte jeg og tok hatten fram.
Ekornet satte en nøtt over åpningen.
Hatten åpnet seg og plopp så forsvant nøtten ned i hatten.

Med hatten på hodet gikk jeg opp bakken.
Den var bratt, og om man tittet bak seg så kunne man så vidt skimte en liten prikk av ekornet som vinket.
Jeg vinket tilbake.

Ved føttene til løvetemmeren sov to løver.
Fin hatt! Hun dro seg i barten og snurret pisken sin sammen.
Jeg tok av hatten og ga den til løvetemmeren.
Hun tittet ned i hatten en god stund før hun tok fram pisken.
Løvetemmeren smalt den mot hatten slik at løvene som sov skvatt og dunket hodene mot hverandre.

Hatten ble så liten at jeg måtte lete en god stund før jeg fant den igjen.
I en regndråpe på en stilk lå den.
Kast den i havet sa løvetemmeren.

Jeg la hatten på en øyevipp.
Og rutsjet ned den lange bakken, det gikk så fort at jeg ikke en gang rakk å blunke.

Ved begynnelsen av havet og slutten ved en skog bor en liten kjerring.
Man må gå en lang sti før man finner henne.
Kjerringen er veldig vis for neste gang hun har bursdag så må man tenne 95 lys på kaken hennes.

Når jeg kom fram til kjerringa sin dør oppdaget jeg en katt som hadde briller.
Hva har du på øyet? Spurte katten.
Ingenting, sa jeg og gikk inn i hytta.
Katten myste med øynene igjennom brillene sine.

I hjørnet satt kjerringa.
Jeg har ventet på deg sa hun.
Hatten lå på øyevippen.

Jeg eier noe magisk sa jeg.
Hvis meg det svarte kjerringa.
Jeg kan ikke, svarte jeg den sitter fast på øyet.
Om du eier det så kan du vel bare plukke den av, svarte kjerringa.
Jeg forsøkte men hatten ville ikke rikke seg.
Kanskje er det slik at magien eier deg sa kjerringa.

Jeg ble så sint på kjerringa, når jeg smalt igjen døren hennes så ramlet flere av bildene på veggen ned.
Det blåste en kraftig vind og skyene var like gjennomsiktige som glass foran månen.
Jeg satte meg ned ved havet, jeg var sliten og trøtt.
Ikke ville jeg vite lenger hva som var i hatten, det kunne være hva som helst.
Månen ble uskarp og øynene ble tunge.
I en tåre rullet hatten ned mot vannkanten.

I møtet med vannet løste hatten seg opp og ut kom en perle, en perle så vakker at månen gikk bak et fjell, for den tenkte at sine dager var talte.
Månen var en gang en slik perle, men en dag tok noen med seg månen opp i verdensrommet fordi det skulle være så trist om ikke den fine perlen ble med på reisen.
Da romskipet vendte hjem igjen ble månen glemt, de hadde med seg så mange fine steiner og andre ting fra verdensrommet at månen ikke ble så viktig alikevel.

Men månen var heldig for den ble venn med solen og solen lovte at den skulle lyse opp månen så lenge den levde, slik at månen kunne lyse over alle perlene på jorden.

Perlen lå en stund i vannet før den delte seg i hundretusenvis av perler.
Det ble så mange perler at de gikk i ett med vannet.

før månen kom var vannet bare svart.

Så hver gang månen kommer fram igjen så kan man se alle perlene som mennesker tror de har eid, glemt,mistet eller gitt fra seg.
Kanskje de er i vannet, eller i et blad eller kanskje til og med i et annet menneske.